Månedlige arkiver: november 2017

Nord Korea reisebrev del 5

Dagen var kommet for vår siste fulle dag i dette absurde landet. På programmet stod Palace of the Sun hvor farfar og far Kim til nåværende ligger balsamert. Dette museet er kun åpent på søndager for turister og siden det var dagen etter bursdagen så var det mange lokale grupper som også hadde tatt turen. Jeg har dessverre ingen bilder av dette pga fotoforbud i museet, men et bilde fra utsiden kan ses fra Wikipedia her 

For å komme inn måtte man ha på penklær. Ja for menn betød det dress og slips, selv om buksa jeg tok med aldeles ikke var en dressbukse. Det var en  svart bukse jeg hadde kjøpt noen år tidligere fra Marks and Spencer i Dubai og som fungerer veldig greit i varmt vær. Det kunne virke som en del andre turistgrupper ikke brydde seg mye om det. Om de ble nektet adgang vet jeg ikke, men våre guider var iallefall nøye på det. Vi hadde fått beskjed om det på forhånd så får vår del var det ingen problem.

Vi fikk også en nøye briefing av bukking der inne . Det er viktig å bukke riktig til Kim! Merkelig nok så var det lite snakk om Kim Jong-Un, det kan virke som at han ikke er fryktelig godt likt av befolkningen. Dette var gjennomgående under hele oppholdet.  Uansett museet var interessant nok i seg selv, vi fikk tom innsikt i togvogna til Kim Jong-Il hvor han døde. Kim Jong-Il hadde angivelig flyskrekk så han dro med tog. og mye om Kimenes liv og lære i tillegg til selve masuleene hvor de lå balasamert.

Så fort det var ferdig så bar det avgårde til enda en gravlund. Jeg mener å huske at en del høytstående medlemmer av Kim familien lå gravlagt der, men her var det iallefall ikke fotoforbud så legger til noen bilder.

Man fikk jaggu litt utsikt også! Som man kan se var man heldige med været og jeg er glad den dårligste dagen var den dagen med mest bilkjøring.

Tror dette her er Kim Il-Sungs søster eller noe i den dur.

Etter dette var ferdig så fikk vi oss en litt mer bytur med blant annet et statuebesøk…

 

Kim Il-Sung Square var der militærparaden ble holdt dagen i forveien. Etter lunch på en lokal restaurant ble det tilbudt av guidene et akrobatshow for litt tillegg i prisen. Dette takket vi ja til og vi angret ikke på det. Likevel synes jeg vi møtte opp unødvendig lenge i forveien, vi var vel på stedet over en time før det hele startet.

Snek med meg en liten video for å får et inntrykk– inntil guidene strengt sa at det var forbudt , men dette var antagelig mennesker som knapt hadde fått lov å gjøre noe annet resten av livet. Når man reiser med to personer så kan man tilpasse ting etter eget ønske. Vi hadde på forhånd ytret et ønske om å få besøke en bar, så fort showet var ferdig etter 1 1/2 time eller noe så bar det dit. Prisen for en halvliter øl var ikke noe å klage på – 0.5 euro og det smakte ganske godt også. Det ble nok en gang middag og enda mer lokale greier, men skal sies at all maten vi fikk var gjennomgående god. Man må bare være innstilt på at det blir asiatisk og ikke europeisk.

Etter middag hadde jeg tidligere på dagen antydet et ønske om å prøve en fornøyelsespark, men jeg kom til konklusjonen at det var like greit å dra til hotellet. Guidene aksepterte det ønsket og det ble noen øl i skybaren også. Dessverre så har jeg ingen bilder av det – men Pyongyang på kveldstid er eh ganske mørkt.

Vi hadde funnet ut at hotellet hadde en bowlingbane i kjelleren og gikk for å teste det siste kvelden. Dessverre var vertinnen i bowlinghallen mer opptatt av å lære undertegnende riktig bowlingteknikk enn at jeg skulle ha det gøy… Teknikken hang seg også flere ganger, ikke akkurat Oslo bar og bowling det der, men også der solgte de øl.

Dagen etter, vi snakker her mandag 17 april fikk vi lov å møte guidene så “sent” som kl 09. De hadde jaggu klart å snekre sammen et lite program før togavgang 10:10, men dette bestod av en heller lite interessant fotoutstilling og vi var ferdige der ganske kjapt. Vi fikk her passene våre tilbake med togbilletten. Vi tok på utsiden farvel med vår sjåfør og gav han 200 sigaretter. De to kvinnelige guidene fikk sjokolade fra Norge og annet småtteri. Tips ble ogås utdelt.

Etter litt venting fikk vi gå ombord i toget. Dette toget kjører som et innenrikstog opp til Sinuiju – kun to vogner blir med videre over grensa hvorav vi selvsagt var med i den ene. Jeg hadde et håp om å se mer av landet ved å ta toget men landskapet var kjedelig

 

Jeg ble sittende mesteparten av tiden i spisevogna med litt øl. Kupeen vår var som man kan se ganske så trang og vi delte den kupeen med to nordkoreanske jenter. De var veldig sky og vi prøvde å spørre om de ville bli med å spille kort. Men nei det ønsket de ikke.

Da jeg skjønte vi nærmet oss  grensa var det på tide å vandre tilbake igjen i kupeen og der hadde Hannah lagt klart skjemaene som måtte fylles ut klart for meg. Skjemaene var identiske på vei  ut som på vei inn, bare at utreiseskjemaet var på koreansk. Hannah hadde vært smart å ta bilde av den engelske versjonen vi fikk på flyet  så det gjorde ting enklere for oss.

Tollskjemaet gjorde vi begge litt forenkla – vi skrev kun de tingen de var interesserte i å se som kamera og pc. Først kom en passkontrollør inn i kupeen og samla inn pass, utreiseskjema og turistkortet vi hadde fått utdelt. Så kom en toller som snakket med alle og sjekket bagasjen for pcen og kameraet. Hun godtok heldigvis forklaringen min at kameraet mitt var tom for batteri og pcen ville hun bare konstatere at jeg hadde med meg. Passkontrolløren kom så tilbake etter en stund med passene våre. Jeg skal innrømme at det var en viss stillhet i kupeen da. Jeg og Hannah sa ikke så mye til hverandre under dette stoppet. Hva om noe var galt?

Stoppet i Sinjuiju var beregnet til å ta litt under to timer, men ble stående litt lengre enn rutetabellen. Det er sånne ting som gjerne gjør en litt nervøs i et land som Nord Korea, men tilslutt rullet toget ut fra stasjonen og man kunne puste lettet ut.

I bildet over er man fortsatt i Nord Korea – den kinesiske byen Dandong ses til høyre bildet.

 

På vei over brua som skiller to landene.

 

Og vipps var man i Dandong

Kinesisk immigrasjon foregikk på en litt annen måte. Alle måtte ut av toget og igjennom pass og tollkontroll i en flyplasslignende setting. De nordkoreanske jentene vi delte kupeen med kom løpende med innreiseskjema til oss. For de som har vært i Kina vet at det skjemaet kun er en formalitet – det virker ikke som det brukes til noe. Kom iallefall inn i Kina med no questions asked. Etter vi var ferdige med tollkontroll ønsket jeg gjerne å se litt av Dandong, men vaktene her nektet og sa at alle som skulle til Beijing måtte fint vente… Jeg skulle så gjerne tatt ut litt kinesisk cash. Men samma det vi var lettet. Lettet for at vi var i Kina.

Vi fikk etter en god stund gå ombord de nord koreanske sovevognene og etter en stund så bevegde de seg litt frem og tilbake. Jeg skjønte nå at skifting pågikk. Litt artig med ordentlig togdrift. vi ble så dyttet inn på et annet spor på stasjonen. og hektet på et mye lenger kinesisk innenrikstog. Tro meg det var virkelig langt. Jeg hadde kjøpt et kinesisk datasimkort som jeg hadde klart å få inn i mobilen. Strevde litt med å få det til å fungere –  men gikk inn på fininnstillinger for nettverk og woha der poppa 3G opp. Satte på wifi deling og fant fram dataen. Logga inn med VPN på dataen for å aksessere forbudte sider. Dette fungerte som smurt og jeg kunne legge ut en FB oppdatering om at vi hadde overlevd Nord Korea. Det tok ikke lang tid før den hadde fått masse likes. Også Hannah benyttet anledning til å logge inn på sin FB konto – hun hadde blitt et hett samtaletema i en felleschat med studiegruppa… Noen var redde for at vi hadde havna i en atomkrig eller noe… Jeg kjente jo noen av de personene.

Jeg fikk også vite at jeg fikk en mer behagelig hjemreise med SAS business. Ikke den verste eposten man kunne få. Kveldens middag bestod i nudler kjøpt fra dagligvarebutikken i Beijing. Alle langdistansetog i Kina har varmtvann i hver vogn, det hadde også våre to nordkoreanske sovevogner. Men spisepinner det mangla vi. Fant heldigvis konduktørkupeen  i vogna vår og han hadde nok av dem ja. Der lukta det forøvrig røyk.

Jeg halvsov hele veien tror jeg men var likevel merkelig opplagd da jeg bestemte meg for å stå opp i 06 tiden og bare nyte turen.

Det var heldigvis nydelig vær i Beijingområdet den dagen – siste bilde her er fra ankomst Bejing sentralstasjon om man kan kalle det det – er iallefall Beijing railway station og ikke Beijing south etc. Som man kan se er toget langt. Jeg gikk igjennom omtrent hele greia for å finne en øl kvelden før.

Vi bestemte oss for å dra til hotellet først for å legge fra oss ting. Hotellet vi hadde booket var det samme som vi hadde før turen nemlig Swissotel. Så ut bar det og ned i tbanen og noen stopp senere var vi ved hotellet. De hadde ikke rommene klare riktig enda, men i løpet av en time så lovte de det. Slappet stort sett av i resepsjonen. Hannah fikk tilbake minnekortet hun hadde lagt i resepsjonen før avreise.

Så fort rommene ble klare bestemte vi oss at det var greit å slappe av litt hver for oss og ta en dusj var iallefall på programmet før vi tok turen en siste gang ut i Beijing på ettermiddagen.

Dro ut til OL anlegget 

Merkelig hvor tomt det er der sammenligna med resten av Beijing. Middagen ble fortært på McDonalds av alle steder før det nok en gang ble noen øl på en bar vi hadde oppdaget fra oppholdet før turen til Nord Korea.

Dagen etter var det duket for hjemreise og formiddagen vi hadde ble prioritert til avslapning, vi skulle uansett ikke sent avgårde – tenkte å ta tbanen+airport express i 11 tiden. Som sagt så gjort og vi fant raskt SAS innsjekken i terminal 3.

Pass og sikkerhetssjekk tok litt tid og det innebærer også en liten togtur fra sjekkinn og til internasjonale avganger. Denne gang virka som de hadde oppjustert farta noe så toget gikk raskere enn ved ankomst.

Loungen til Air China ligger noe eksponert til i forhold til terminalen, men det var et helt ok utvalg med mat og drikke der. Også noe varmmat i form av nudler.

 

 

Nord Korea reisebrev del 4

Dette ble kanskje den mest slitsomme dagen på turen vår. 15 april 2017 var nok bedre kjent som påskeaften det året i Norge. Folk der hjemme hørte nok på Påskelabyrinten, mens de kanskje planla dagens skitur. I Nord Korea derimot er 15 april kjent for noe ganske annet enn det. Dette er the day of sun eller bursdagen til nasjonens grunnleger Kim Il-Sung.

Guidene var som vanlig strenge med oppmøtetidspunkt, var vel presist kl 08 såvidt jeg husker. Formiddagen ble brukt til å besøke en blomsterutstilling. Jeg var ikke fryktelig interessert i det for å være helt ærlig, men Hannah likte det ganske godt og stilte en del spørsmål.

Vi fikk også tilbudet om å kjøpe frø til Kim Il-Sungia blomsten (denne fyren er visst så ekstraordinær at han har sin egen blomst kalt opp etter seg). Vi takket høflig nei til det og skyldte på norske tollregler om fremmede arter. Noe må man jo skylde på som den angivelig siste sovjetstaten vi er!

FOrmiddagen gikk også med til å besøke et patriotisk monument 

før vi så ble sluset inn i et museum om Kims liv – jeg har dessverre ikke noe bilder av det, men tror det var pga fotoforbud. Deretter ble vi henvist til et rom for en kopp te eller annen drikke og fikk se litt på begynnelsen av militærparaden på Nord Koreansk statsfjernsyn.

På vei dit var vi også innom en butikk hvor det var et piano på bakrommet. Jeg er ingen pianospiller, men Hannah er. Hun spilte et stykke hvor hun offisielt sa til guidene at hun ikke husket hvem som hadde skrevet det – men fikk vite litt senere at det var en japansk komponist bak det hele. Sånt kunne man jo ikke røpe til guidene!!

Så kom lunchen hvor lunchen var sushi som hadde ligget en stund i en varm bil… Jeg var litt skeptisk til det og spiste kun brødet, men Hannah ble ikke dårlig for det. Skyldte bare på at jeg ikke var sulten, så antagelig ville det gått greit.

Så etter lunch var det duket for det virkelig store høydepunktet. Militærparadaden igjennom gatene.

Tror ikke jeg gidder å si så mye om det annet enn at bildene sier mer enn tusen ord:

Dette var jo en litt absurd opplevelse må jeg innrømme. Her i Norge ser man jo kun militærparader omtrent i forbindelse med enkelte markeringer som veterandagen og selv da er det tonet kraftig ned. Eneste militære innslag på 17 mai feks i Oslo er gardedrillen, Forsvarets stabsmusikk er først i 17 maitoget og HMKG musikkorps bakerst i 17 mai toget. Vi ble tvunget til å stå der i ca 2 timer og jeg var egentlig lettet over at guidene sa at vi skulle dra.  Underveis kom det stadig  biler med høyttaler og spredte det gode budskap på koreansk. Det er viktig å opprettholde patriotisme.

Etter de to timene bar det videre til museum for Koreakrigen. Har dessverre ikke så mange bilder av det – men antagelig var det også pga fotoforbud.

Museet er den bygningen bakerst i bildet. Også her var det en typisk nordkoreansk fremstilling om at Nord Korea egentlig vant krigen. Jeg har faktisk vært på tilsvarende museum i Seoul i Sør Korea og der er fortellingen en helt annen. De brukte litt tid på å kjøre dit pga mange omkjøringer pga militærparaden, men man kom frem til slutt. Etter dette spanderte guidene en is på meg og Hannah. Det var en nokså varm dag  med mye utendørs aktivitet så det ble satt pris på!

Men dagen var selvsagt ikke over ennå. Huset til godeste  (fødeplassen kanskje) Kim Il-Sung måtte man jo se og det ble lovet tbanetur så fort det var over.

Her ble det fortalt litt om Kim Il Sungs slekt og selvsagt han selv. Det var et stykke å gå fra parkeringen og opp husker jeg, vi parkerte like i nærheten av en fornøyelsespark som så ganske full ut. Antagelig pga helligdagen.

Etter dette – bar det bokstavelig talt ned i dypet:

Jeg liker å ta tbane så det her var et høydepunkt for min del. Øverste bildet er guiden som forklarer systemet i Pyongyang. Det er to linjer med en stasjon som tillater overgang. Man kan trykke inn stasjonsnavnet på knappene og få ruten dit. Guiden har plottet inn 5 stopp og det er dit vi skal. Tidligere så tillot man kun turister å ta tbanen et stopp, men dette er nå utvidet til 5 stopp. De første bildene er fra endestasjonen og de tre siste fra stoppet vi skulle til. Vi fikk tom sitteplass nesten hele veien! Jeg lurer på hva som hadde skjedd om vi hadde unnlatt å gå av… Tør egentlig ikke å spekulere i det…  De forklarte også at de hadde et elektronisk billettsystem, sånn ikke helt ulikt Oyster card eller Octupus. Vi ble sluset utenom.

For de som ikke vet det så er metroen i Pyongyang DYP med eviglang rulletrapp. Ca 100 meter under bakkenivå – man kunne legge merke til at trykket endret seg ja. Rulletrappa på Stortinget blir liksom ingenting.

Her et bilde utenfor der vi gikk av tbanen. 

Det var nå i ferd med å bli sent og middag ble det på en lokal restaurant, det vanlige med diverse koreansk mat.

Men dagen var ikke ferdig enda. Man feirer da ikke bursdagen til selveste KIm uten litt fyrverkeri?

For å få et lite inntrykk – se denne

https://www.dropbox.com/s/fbp7lbzgd9944bx/20170415_201201.mp4?dl=0